TGV (fransk: Train à Grande Vitesse, "høyhastighetstog") er Frankrikes intercity høyhastighetstog, operert av SNCF, den statseide nasjonale jernbaneselskapet. SNCF startet arbeidet med et høyhastighetsbanenett i 1966 og presenterte senere prosjektet til president Valéry Giscard d'Estaing som godkjente det. Opprinnelig designet som turbotrainer for å bli drevet av gassturbiner, utviklet TGV-prototyper seg til elektriske tog med oljekrisen i 1973. I 1976 bestilte SNCF 87 høyhastighetstog fra GEC-Alsthom. Etter åpningstjenesten mellom Paris og Lyon i 1981 på LGV Sud-Est (LGV for Ligne à Grande Vitesse; "høyhastighetslinje"), har nettverket, sentrert om Paris, utvidet til å forbinde større byer over hele Frankrike (inkludert som Marseille, Lille, Bordeaux, Strasbourg, Rennes, Montpellier) og i nabolandene på en kombinasjon av høyhastighets- og konvensjonelle linjer. TGV-nettverket i Frankrike frakter rundt 110 millioner passasjerer i året.

I likhet med Shinkansen i Japan, har TGV aldri opplevd en dødsulykke i løpet av sin operasjonelle historie; sikkerhetssystemene ombord er blant verdens mest avanserte. Høyhastighetssporene, vedlikeholdt av SNCF Réseau, er også underlagt tung regulering. Konfrontert med det faktum at lokførere ikke ville kunne se signaler langs skinnesiden når tog når full fart, utviklet ingeniører TVM-førerhus-signaleringsteknologien, som senere vil bli eksportert over hele verden. Det gjør det mulig for et tog som utfører en nødbremsing, i løpet av sekunder å be om alle følgende tog for å redusere hastigheten; Hvis en sjåfør ikke reagerer innen 1,5 km (0,93 mi), overstyrer systemet kontrollene og reduserer togets hastighet automatisk. TVM-sikkerhetsmekanismen gjør det mulig for TGV-er som bruker samme linje å avvike hvert tredje minutt. [1] [2]

Et TGV-testtog satte verdensrekorden for det raskeste hjulet toget, og nådde 574,8 km / t (357,2 mph) 3. april 2007. [3] Konvensjonelle TGV-tjenester opererer opptil 320 km / t (200 mph) på LGV Est, LGV Rhin-Rhône og LGV Méditerranée. [4] I 2007 var verdens raskeste planlagte togreise en start-to-stop gjennomsnittshastighet på 279,4 km / t (173,6 mph) mellom Gare de Champagne-Ardenne og Gare de Lorraine på LGV Est, [5] [6] ikke overgått til 2013 rapporterte gjennomsnitt av 283,7 km / t (176,3 mph) ekspresstjeneste på Shijiazhuang til Zhengzhou-segmentet i Kinas høyhastighetsjernbane. [7]

TGV ble unnfanget i samme periode som andre teknologiske prosjekter sponset av Frankrikes regjering, inkludert Ariane 1-raketten og Concorde supersoniske flylinje; disse finansieringsprogrammene ble kjent som mester nasjonal politikk (bokstavelig oversettelse: nasjonal mester). Den kommersielle suksessen med den første høyhastighetslinjen førte til en rask utvikling av tjenester mot sør (LGV Rhône-Alpes, LGV Méditerranée, LGV Nîmes – Montpellier), vest (LGV Atlantique, LGV Bretagne-Pays de la Loire, LGV Sud Europe Atlantique), nord (LGV Nord, LGV Interconnexion Est) og øst (LGV Rhin-Rhône, LGV Est). Nabolandene Italia, Spania og Tyskland utviklet sine egne høyhastighetstogtjenester.

Selve TGV-systemet strekker seg til nabolandene, enten direkte (Italia, Spania, Belgia, Luxembourg og Tyskland) eller gjennom TGV-derivatnettverk som knytter Frankrike til Sveits (Lyria), til Belgia, Tyskland og Nederland (Thalys), samt til Storbritannia (Eurostar). Flere fremtidige linjer er planlagt, inkludert utvidelser i Frankrike og til omkringliggende land. Byer som Tours og Le Mans har blitt en del av et "TGV-pendlerbelte" rundt Paris; TGV serverer også Charles de Gaulle lufthavn og Lyon – Saint-Exupéry lufthavn. En besøkende attraksjon i seg selv, den stopper ved Disneyland Paris og i turistbyer som Avignon og Aix-en-Provence også. Brest, Chambéry, Nice, Toulouse og Biarritz kan nås med TGV-er som kjører på en blanding av LGV-er og moderniserte linjer. I 2007 genererte SNCF overskudd på 1,1 milliarder euro (omtrent 1,75 milliarder dollar, 875 millioner pund) drevet i stor grad av høyere marginer i TGV-nettverket